Kamp mot nedleggelse

Nå er jeg hjemme igjen. Har vært her i nesten 2 uker. Det er ganske godt å være hjemme, i sin egen leilighet, med dyrene mine og menneskene jeg har rundt meg her.

Imidlertid er det tungt også, fordi jeg vet hva som kommer til å skje med avdelingen i Bodø Jeg vet at jeg ikke kommer til å få komme tilbake dit for flere opphold.

Dermed er jeg litt tom for ord for tiden, og har ikke hatt så mye å skrive om.

MEN

Jeg velger å skrive et lite innlegge allikevel. Og det er fordi jeg vil spørre dere om hjelp.

En gruppe mennesker har gått sammen om å prøve å kjempe imot «dommen» som er satt over avdelingen i Bodø. For det rammer jo ikke bare meg. Nedleggelse rammer en enorm mengde mennesker som enten ikke får jobbe videre i den prosessen de har startet ved avdelingen, eller mennesker som ikke engang får mulighet å komme dit.

Her i landet er det svært få spesialistenheter som tilbyr traumebehandling. Jeg vet bare om 3, nå som avdelingen i Bodø blir lagt ned. Det er regelrett en skam, for det er ufattelig mange som sliter med denne problematikken og som hadde fått svært god utbytte av behandlingen de tilbyr.

De som har gått sammen for å prøve å kjempe, har bl.a laget en side på Facebook som man kan like.

Og det er i den forbinnelse jeg vil spørre om hjelp. For jo flere «likes» man får på en slik side, jo større er sannsynligheten på at dette får medias oppmerksomhet. Så, vil dere som leser bloggen min, gå inn på facebook og like siden?

Man trenger jo ikke ha opplevd traumer selv for å like siden, alle kan være med å støtte saken. Om noen i tillegg vil dele siden på sin facebook-side, ja da er det lov også 😉

Så kanskje, kanskje, kan de som bestemmer og regjerer få øynene opp for dette feilsteget sitt, og kanskje , kanskje omgjøre det?

Kanskje er det lov å håpe?

Her er link til siden:

Kampen mot nedleggelse

Enda en avskjed

Kjære kontakt C

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg vil så gjerne skrive noen ord. Denne uken har vært tåkete og mørk. Dermed er ordene vanskelig å finne. Samtidig trenger jeg å finne dem , for nå er det visst tid for avskjed, mye tidligere enn jeg egentlig vil.

Jeg vil reise hjem, men jeg vil samtidig bli her. Jeg er trett av jobbing, men jeg vet ikke om jeg har jobbet nok. Jeg savner dyrene mine, men når «på gjensyn» er snudd til farvel, da blir det tungt.

Mennesker er vanskelig. Relasjoner er tungt. Tillitt er noe jeg ikke alltid vet hva er. Trygghet er ofte bare et ord.

Jeg hadde gitt opp tanken da jeg kom inn hit sist gang. Jeg ville ha hjelp, men jeg trodde ikke på at jeg kunne finne den. Hjelpeapparatet var ikke til hjelp, det var bare en byrde. Verden føltes endeløs og håpløs. En liten inni meg tenkte bare «bli-borte» tanker. Håp var ikke lenger noe positivt.

Imidlertid endret plutselig noe seg. Du hadde plutselig nattevakt. Du så henne, du møtte hun lille. Du trøstet, trygget og sa du skulle passe på henne. Med ett oppdaget hun at det også fantes mennesker som er snill uten baktanker. Med ett oppdaget hun at noen mennesker er snill uten også å være slem. Med et sjokk gikk det opp for henne at det hun hadde opplevd, det skulle ikke ha skjedd.

Sorgen kom, med overveldende kraft. Hun skulle ha vokst opp med mennesker som passet på henne, som ikke gjorde henne vondt. Hun skulle ha blitt bysset i seng, ikke slått. Hun skulle ha blitt kysset på nesen og strøket mildt over kinnet, ikke voldtatt. Hun skulle fått sitte på fanget og blitt lest for, ikke måttet gjemme seg fordi verden var farlig.

Du lærte henne det. Du fikk henne, og dermed meg, til å innse at verden burde ha vært helt annerledes. Ved et trygt smil, en forutsigbar væremåte, god latter og omsorgsfulle bekreftelser, har du forandret uendelig mye mer enn du selv vet om.

Nå er det tid for å avslutte, men jeg sliter med det. Ikke fordi jeg ikke vet hvordan man sier farvel, men fordi det å gi slipp på noen man har bygget en relasjon til, er vanskelig. Jeg er vant til å miste mennesker. Jeg har mistet veldig mange. Det nettverket av familie og venner som mange tar som en selvfølge, det har ikke jeg. I mange år lot jeg være å åpne opp for andre, fordi jeg visste at jeg ville miste dem igjen på et tidspunkt. Det var bedre å ikke ha noen der, enn å kjenne på tapet av noen som blir borte.

Det kan man jo ikke her. Det handler også om jobbingen jeg må gjøre i meg selv. Jeg vet at jeg har relasjonstraumer. Jeg vet at det ikke er overgrepene jeg har opplevd som i seg selv er det verste. Det verste er når en man har en trygg relasjon til, og som man er trygg på, utsetter en for overgrep. Da opplever man ikke «bare» et overgrep, men man opplever tillitsbrudd, at verden på få sekunder blir snudd på hodet og at fotfestet forsvinner.

«Det er i trygge relasjoner man kan hele relasjonstraumer.»

Setningen runger i hodet mitt. Ordene er såre. Meningen er krystallklar. Jeg vet hva det handler om. Jeg har måttet våge å åpne opp. Jeg har måttet tørre å stole på noen. Jeg har måttet kjenne på sårheten rundt en relasjon, ikke bare til andre pasienter, men til dere som jobber her.Og det er den som er den vanskeligste. For det er en relasjon jeg vet ikke varer lengre enn den tiden jeg er her.

Litt av grunnen til at jeg klarte det sist gang, var muligheten om å komme tilbake. Jeg visste at dere var her. Jeg visste at jeg kunne tenke langsiktig. Jeg visste at jeg ikke trengte å gi helt slipp før jeg var klar.

Nå har det endret seg på veldig kort tid. Plutselig gikk det fra «på gjensyn,» til et farvel. Og plutselig kom den gamle, ekle følelsen av å bli sviktet, av at hjelp ikke er for meg, tilbake. Jeg klarer å jage den litt på dør. Jeg vet jeg har flinke mennesker hjemme også. Jeg vet det er andre løsninger. Det føles bare så uendelig tungt å skulle stake ut en ny kurs, en ny vei, legge andre planer, når det helst er her jeg vil være når jeg jobber med meg selv.

Jeg må jo også nå gi slipp på en annen måte enn om jeg kunne komme tilbake hit. Jeg må gi slipp mye fortere og før jeg egentlig er klar. Det er sårt for de små inni meg å miste mennesker man har våget å bli trygg på. Samtidig er jeg uendelig takknemlig for den tiden jeg har hatt her, og ikke minst for at du har vært her, at jeg har hatt nettopp deg som kontakt.

Så takk. Takk for roen, tryggheten, omsorgen, gleden, latteren, pratestundene, at du ser «alle meg», et varmt smil, en beroligende hånd, varm sjokolade og alle rundene med 10 000. Vit at du har utgjort en enorm forskjell. Vit at din rolle har betydd uendelig mye.

Jeg håper du i fremtiden får drive med det som inspirerer deg, at du får jobbe med det du virkelig trives med. Lykke til og igjen, tusen takk for at du er akkurat den du er!

Kjære fysio G

Avskjedsbrev til fysio G, som sluttet idag.

Jeg tror ikke du vet helt hvor mye du har betydd. Jeg tror ikke du vet hvor unik du faktisk er.

Jeg kom hit, uten så mye håp, etter å nesten ha gitt opp tanken om hjelp, etter gang på gang å ha opplevd svikt og avvisning, tillitsbrudd og et hav av utrygghet. Jeg kom inn hit, med det som føltes som utelukkende smerte og en endeløs håpløshet.

Du ser så uendelig mye. Og selv om jeg har sagt det før, så har jeg behov for å si det igjen. For det er en evne ikke alle har. Du sier du ikke ser tvers gjennom andre, at følelsen av å være gjennomsiktig ikke er riktig. Jeg har kanskje ikke følt meg gjennomsiktig, men jeg har følt meg avslørt og nesten litt avkledd. For du oppfatter bevegelser, pust og hvordan blikket er. Du ser det, nesten før jeg vet det selv, når det skjer noe i meg. Hvordan, er for meg en gåte. Du tenker kanskje det handler om utdannelsen din, jeg tenker det er noe man ikke kan lære, det er en evne man må være født med.

Sist gang jeg var her, da var timene hos deg vanskelig. Det var nytt å skulle jobbe gjennom kroppen. Det var nytt å skulle forholde seg til kroppen. For kroppen har ikke alltid vært der. Kroppen har vært skrudd av og innimellom nesten helt borte. Jeg har mer eller mindre bare vært et hode, i mange, mange år.

Denne gangen var jeg litt mer forberedt. Denne gangen hadde jeg også litt mer kontakt. Denne gangen hadde jeg faktisk en kropp, uten at jeg helt klarte å like det. For kroppen er ekkel. Kroppen er et vedheng jeg i mange år har måttet akseptere at var der, uten helt å takle tanken på det.

Så jeg vet ikke om du skjønner helt hva du har gjort under dette oppholdet. Jeg vet ikke om du forstår omfanget av hva en berøring nå har betydd.

Før har berøring betydd smerte, sorg og kontrolltap. Før har berøring alltid hatt en dobbelhet. Før har jeg ikke klart å forholde meg til en berøring, uten angst for hvilke baktanker den har.

Nå har en berøring imidlertid betydd livskraft. Med en enkel berøring, full av varme, omtanke og trygghet, ble smerte snudd til håp.

Tidligere har også ordet håp gitt meg smerte. For håp har vært så langt borte at det har vært umulig å nå. Jeg har ikke engang våget å prøve, av angst for nok en gang å snuble og feile på halvveien.

Jeg visste ikke selv at en berøring kan bety så mye. Jeg ante ikke betydningen av trygge berøringer jeg selv fikk lov å styre og ta kontrollen over.

På en benk som tidligere kun har vært triggende, befant jeg meg plutselig. Liggende under to tepper følte jeg meg med ett uendelig beskyttet og trygg. Helt uten forvarsel, og ganske sjokkerende, kom gjennombruddet. Uten at jeg engang hadde tenkt jeg skulle jobbe mot det, hadde jeg gått flere elefantskritt nærmere et håp jeg hadde gitt opp å finne.

Hvordan er dette mulig?

Jeg tror det handler om deg. Du er helt unik. Og som jeg skrev over, du har en evne som ikke er tillært. Jeg spøkte litt med de andre på avdelingen om ordet håndspåleggelse. Jeg sa det vel til deg også. Og på en måte tror jeg det er nettopp det du har drevet med.

Jeg mener ikke i religiøs form. Jeg mener heller ikke det gamle kloke koner med varme hender drev med i middelalderen. Jeg tenker på den livskraften du viderefører, ved berøringene. Det håpet du bringer videre, ved den måten du har møtt meg på. Den respekten du har, den roen du eier, det blikket som ser mer enn jeg noen ganger vil.

Nå høres dette nesten ut som et fanbrev, skrevet av en groupie. Det er ikke helt det. Selv om jeg er veldig fan av deg.

Jeg vil bare du skal vite hvor enormt mye du har betydd, hvor mye hjelp jeg faktisk har fått, i timene hos deg.

De er heldige, de som får hjelp av deg, der du nå skal begynne. Selv skulle jeg ønske du kunne forflyttes til Oslo. For jeg liker ikke å gi slipp. Det er en vond følelse. Samtidig er jeg uendelig glad for at jeg har møtt deg, at det var akkurat du som jobbet her, de gangene jeg har vært innlagt her.

Så takk! Takk for at du er den du er, for at du har gitt meg det du har gitt meg, for håpet jeg nå klarer å kjenne på og følelsen av at det er ganske greit å ha en kropp, ihvertfall i mye sterkere grad enn før. Takk for at du har tatt bort en trigger og takk for at du har gitt meg følelse av kontroll, beskyttelse og trygghet. Det var følelser jeg ikke helt visste at jeg savnet, men det betyr mer enn jeg kan uttrykke med ord.

Lykke til videre, i alt hva du enn gjør. Du er unik, ta med deg det!

Avskjed, ikke på gjensyn

Det er sent, egentlig natt. Ute er det mørkt. Det er ro i huset. Ute høres vanlige lyder fra de få bilene som er på veiene og et fly som lander og tar av. Bodø. Byen der det alltid blåser. Byen som er kjent for militærbasen. Byen med de merkelige fjellformasjonene. Byen med verdens sterkeste malstrøm.

Jeg liker meg her. Jeg har følt meg ganske hjemme her. På tross av mørket og kulden om vinteren, så har jeg trivdes.

Nå skal jeg snart reise hjem. Jeg er inne i siste fase i oppholdet. I samtalen med kontakt C idag ble ordet avslutning brukt tydelig og uten at jeg kunne slå det bort. På en måte er jeg klar. På en måte vil jeg veldig gjerne hjem. Jeg savner leiligheten min. Jeg savner dyrene mine noe voldsomt. Jeg savner de fine menneskene jeg er glad i der hjemme.

Vi hadde telefonmøte med behandleren min i Oslo idag også. Det var litt godt å høre stemmen hennes. Hun er veldig fin, varm og dyktig. Hun kan traumer og dissosiasjon. Hun har en enorm kunnskap om hvordan det er å være så delt som jeg er. Bare det at hun på telfonen idag spurte hvordan vi har hatt det, istedenfor du, viser at hun skjønner.

Det var jo en av grunnene til at jeg flyttet til Oslo, fordi jeg søkte, og trengte, den kunnskapen hun sitter med. Den fantes ikke i Harstad. For det er jo gjerne slik. Kunnskapen finnes i de store byene, ikke i distriktene.

Jeg husker nemlig overraskelsen jeg fikk da jeg kom inn hit sist gang, da jeg skjønte at de her faktisk skjønte. Jeg ble så overrasket over at det fantes såpass mye kunnskap her, i en såpass liten by som Bodø tross alt er. Jeg husker at jeg syntes det var veldig bra, at det kunne være slike avdelinger andre steder i landet enn kun på østlandet, hvor giganten modum er.

Idag har imidlertid vært en utrolig trist dag. Selv er jeg forholdsvis nummen og tanketom. Jeg er nok både trist, lei meg og kanskje en anelse sint, men mest tom tror jeg. Jeg skulle imidlertid ønske jeg klarte å kjenne mer på følelser, for jeg tror det hadde vært bra. Jeg vet jo i teorien at det ikke er noe bra å gå og holde dem borte, skyve dem vekk eller dempe dem, slik jeg instinktivt og automatisk gjør. Følelser som tristhet og lei seg, er følelser jeg ikke klarer å kjenne mye på. Det er Sina, 6 åringen, som har dem. Det er også bare hun som klarer å gråte. Begynner jeg å gråte, da begynner jeg å dissosiere. Det var jo det som skjedde på mandag, etter timen hos nevrologen. Jeg kjente ikke på så mye, trodde jeg, inntil den forsinkede reaksjonen kom, og Sina tok over.

Hittil, enda, har det ikke kommet noe reaksjon. Enda er alt mest tomt. Enda er det mest følelsen av at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gå videre, og hvordan forholde meg til den kommende tiden.

På tirsdag hadde jeg samtale med snakkedame M, hvor det ble avgjort at jeg skulle komme tilbake hit om ca et år. Dette fordi de ser at jeg nyttiggjør meg behandling, at jeg er motivert og jobber bra. Vi snakket om at det var bra jeg kun skulle inn til 8 uker denne gangen istedenfor sist gang da jeg var her i 3 1/2 mnd. Og vi snakket om at det neste gang kanskje ble aktuelt med et litt kortere opphold, nærmere 6 uker.

Jeg husker tryggheten jeg følte etter den samtalen, fordi de tenker så langsiktig her. De tenker ikke at man skal bli ferdig under et opphold. De tenker det er viktig med opphold her og det å jobbe på en annen måte når man er hjemme. Og ikke minst kjente jeg trygghet fordi jeg da visste at det ville bli noenlunde de samme menneskene her neste gang, at en avskjed ikke ble så endelig.

Jeg liker nemlig ikke avskjeder. Jeg liker ikke følelsen av å «miste noen.» For selv om det er mennesker man møter i en behandlingssammenheng og man vet de «kun» gjør en jobb, så bygger man opp en relasjon, man knytter bånd. Om man ikke gjør det, ja da er det umulig å hele de relasjonsskadene man en gang fikk. For tanken her er jo nettopp det, at det er gjennom trygge relasjoner man heler relasjonsskader/traumer.

Jeg husker sist gang jeg var her. Snakkedame M sa noe til meg. Hun sa at selv om man må ta et farvel, selv om man ikke kan fortsette en relasjon til et menneske man har knyttet seg til, så er det allikevel viktig å med seg det man har oppdaget i denne relasjonen, det man har lært og det gode man sitter igjen med. Jeg har nemlig en tendens til å føle at en relasjon ikke betyr noe, i det øyeblikket man vet den skal brytes. En gammel følelse av svikt, tillitsbrudd og tap sniker seg inn med det samme.

Den følelsen kom idag også, da vi alle fikk beskjeden. Den første følelsen som kom, den var nettopp en følelse av å bli sviktet, av at det som er bygget opp ikke er verdt noe lenger, og det ihvertfall ikke er noe poeng i å jobbe den tiden som nå er igjen. Klara dukket opp med det samme. Hun begynte «arbeidet» med å lukke igjen innover. Og kanskje er det hun som føler sterkest på akkurat følelsen av svikt, av at dette ikke lenger er verdt noe?

Jeg hadde nest siste time med fysio G idag også. Vi snakket litt om den beskjeden vi hadde fått. Vi snakket litt om følelsestomhet og forsinkede reaksjoner. Hun var også trist. Hun likte heller ikke avskjeder. Samtidig jobbet vi med å ikke la det ødelegge den tiden som faktisk er igjen. For jeg er jo her for å jobbe. Jeg er ikke her fordi jeg ville ha ferie.

Dermed ble det enda en tur på benken, under teppene. Det er nemlig fortsatt trygt. Jeg har funnet ut at det er mye mer beskyttelse i å ligge under to tepper på en benk, enn å stå på gulvet og bli veldig synlig.

Hun fikk ta på meg idag også. Hun fikk strekke, dra og bevege på rygg, hofte og skulder, og hun var overrasket over at jeg lot henne få lov til det. Jeg er litt overrasket selv også. Det er fortsatt litt sjokkerende. Det er et vanvittig gjennombrudd. Men som jeg sa til henne, alt handler om henne, at hun er såpass trygg som hun har blitt.

Og dermed kommer tristheten inn igjen. For jeg har ikke helt lyst å gi slipp. Jeg skulle ønske jeg kunne forflytte dem alle tre nedover til Oslo. Både snakkedame M, kontakt C og ikke minst fysio G. Kanskje aller mest fysio G. Hun tror jeg egentlig er den tryggeste. Og jeg tror det handler om at timene med henne handler direkte om kroppen. Kroppen er noe av det vanskeligste. Man kan snakke med hodet, uten å føle, men begynner man å jobbe med kroppen, kommer man ikke utenom følelser og reaksjoner.

Fysio G er helt unik. Hele avdelingen, de som jobber her er helt unik.

Og det er det som gjør det hele så uendelig trist. For alt blir borte. De fortalte oss det nemlig i morges. Det de selv nettopp hadde fått vite.

Den regjeringen som har sittet til nå, den har bestemt og lagt nasjonale føringer på at spesialisthelstetjenesten skal bygges ned, DPS skal bygges opp. Og selv om det er en veldig fin tanke at mer kunnskap og kompetanse skal ut i distriktene, så hjelper det ikke når et tilbud blir lagt ned før det andre er bygget opp.

Jeg vil dermed ikke få muligheten til å komme tilbake hit. Det blir ikke noe «på gjensyn» denne gangen. Som snakkedame M sa idag, denne gangen blir det et farvel.

Når tårene synes utenpå

«Er du så lei deg du da?» spør kontakt M, mens hun står over henne, der hun ligger sammenkrøllet i sengen.

«Nå vet ikke jeg om du er hun store, men kan jeg sitte litt her hos deg?» spør hun, idet hun setter seg i stolen overfor sengen. Ørene hører henne, men øynene er fulle av tårer, så det å se er nesten umulig. Hun vet hvem det er, samtidig er hun redd. Det er kanskje ikke lov å være fremme. Kanskje hun blir sint?

«Vet du hvem jeg er?» spør hun og får et nikk tilbake.

Tårene triller, kroppen hikster og det er vanskelig å puste. Hjertet banker så hardt i brystet. Hun har lyst å gjemme seg, langt under pleddet. Det er så skummelt å gråte, det er så fælt å være lei seg. Hun blir redd når hun er lei seg. Særlig er det skummelt når noen ser det.

«Er det du som heter Sina?» spør kontakt M mens hun bøyer seg litt fremover i stolen. Sina nikker.

«Da har vi snakket sammen før, har vi ikke?» Sina nikker igjen. Hun får ikke til å si noe, det er så masse gråt som vil ut at det er helt umulig å lage andre lyder. Sina liker ikke når det er så mye gråt på en gang. Det går ikke å skjule det heller, når det er så masse. Tårene renner også på utsiden, når det er så mange av dem. Sina liker ikke å gråte i det hele tatt, men når det er bare en eller to tårer, da kan de komme på innsiden slik at ingen ser dem, det er bedre.

«Hva er det som gjør at du kom frem nå da Sina?» spør kontakt M.

«Fordi vi er lei oss og det klarer ikke hun store å være.» hvisker SIna mellom gråtehikst.

«Så hver gang hun store blir lei seg så må du komme frem?» Sina nikker bare.

«Det høres ut som en vond og tung jobb.. men den er veldig viktig også, det er viktig at man klarer å være lei seg og gråte.»

Sina rister veldig på hodet. «Det er ikke lov å være lei seg! Da kan noen bli sinte!» sier hun.

Kontakt M reiser seg og kommer helt bort til sengen. Hun legger en hånd på skulderen til SIna og stryker litt forsiktig på henne. «Du har lov å være lei deg Sina, ingen her blir sinte om du gråter. Det er bra at du klarer å være lei deg. Det er bra at hun store har deg slik noen inni dere kan gråte. Det er viktig at noen kan ta vare på hun store sin gråt. Her er du også helt trygg om du blir lei deg, det er ingen som skal gjøre deg noe. Er det noe som gjør at dere er så lei dere?»

«vi har vært hos dokteren og dokteren tok på oss uten at hun spurte eller sa det først.» hvisker Sina. Gråten har roet seg litt. Det er litt lettere å puste. Hjertet banker ikke like hardt lenger. Tårene har blitt litt ferre. Det er litt trygt at kontakt M er der, selv om det er litt skummelt også. Kontakt M vet mye om hvordan det er når man er mange inni seg, men hun vil helst snakke mest med hun store, så Sina er veldig redd for at kontakt M ikke vil at hun skal være der, at Sina bare skal gå bort.

«Var det hun legen som er her på avdelingen du mener?» spurte kontakt M, hun har satt seg ned igjen i stolen. Sina rister på hodet og forklarer at hun har vært på sykehuset og blitt undersøkt av en annen lege der, en hun ikke kjenner.

«Så da ble dere redd? Det er kanskje vanskelig med leger og sykehus?» spør kontakt M. Sina nikker.

«Også trodde vi at hun andre som var her inne med medisinen var sint.» sier Sina lavt. Hun har ikke egentlig lov å fortelle akkurat det, men hun gjør det allikevel.

«Hun er ikke sint på dere Sina. Det har hun ingen grunn til. Det er ingen her som er sinte. Vi vil bare hjelpe dere, passe på dere og gjøre at det blir så trygt som mulig. Du vet hvor du er, ikke sant? At du er her i bodø, at du er på rommet ditt og at det er meg, kontakt M som er her?» Sina nikker.

«Kontakt C er ikke sint. Hun er snill.» sier Sina. Kontakt M nikker.

«Ja, det er hun. Du synes det er trygt når hun er her kanskje?» spør kontakt M. Sina nikker. «Kanskje hun kommer imorgen?» spør kontakt M.

«Nei, på torsdag. Hun er på kurs.» svarer Sina.

«Synes du det er vanskelig når hun ikke er her?»

«Det er lenge til..» sier Sina bare.

«Nei, det er ikke så lenge, det er bare to dager.» sier kontakt M.

Det føles imidlertid lenge synes Sina. To dager kan føles som en liten evighet når man føler seg liten og utrygg. Kontakt M er snill, men hun er ikke kontakt C!

Fiskelykke

Da var en ny uke i gang. Helgen er over og det begynner å bli kort tid igjen her på avdelingen. Jeg jobber veldig mye med å ikke stresse for mye med at jeg snart skal hjem. Noen inni der har en tendens til å lukke igjen, om de mener det er tid for å avslutte. Og siden jeg enda har litt tid, så må jeg fokusere veldig på akkurat det, at jeg fortsatt er her, og at jeg må utnytte den så godt som mulig.

Helgen har vært veldig rolig og fin. Det har vært nydelig vær her i Bodø. Det har nesten vært sommerstemning. På lørdag tok noen av oss derfor avgjørelsen om å dra til saltstraumen for å fiske. Jeg er utrolig glad i å fiske, siden jeg er oppvokst med båt og sjøliv. Jeg fikk til og med fisk! I Bergen, der jeg kommer fra, der kaller vi den fisken for Pale, mens det i resten av landet heter småsei. Jeg var uansett jublende glad. Det er mange år siden jeg har fisket i sjøen, og fått fisk, så det var veldig gøy.

image

image
image

image

image

image

Ellers i helgen har det vært mye strikking (det er litt strikkekafe-følelse her, en anelse strikkepress), god mat og film.

Idag har jeg vært på sykehuset. En medisin jeg tar, fører til økte magesmerter, så legen her har begynt nedtrapping på den. Dermed ville de ha meg inn til en sjekk hos en nevrolog, for å undersøke om alt er som det skal være, om jeg skal slutte på den medisinen, begynne på en annen eller stå på en lavere dose.

Imidlertid var det sykdom på huset idag, så det ble til at fysio G var den som fulgte meg. Kontakt C ringte henne igår, fordi hun så at det ikke var noen av miljøpersonalet som hadde mulighet. Fysio G er en av de tryggeste her på avdelingen, så jeg ble egentlig bare lettet. Hun ser det når jeg detter litt ut og hun vet hvordan hun får meg tilbake. Og jeg var glad for at jeg hadde noen med meg, for det ble over 2 timer å vente, som bare hadde blitt dissosiert bort, hadde jeg dratt alene eller sammen med en jeg ikke er trygg på. Fysio G er helt unik!

Vel tilbake på avdelingen var jeg så sliten at jeg bare satt i godstolen i stuen uten å klare å være helt tilstedet. Hun som var min dagskontakt prøvde å få meg til å snakke, «tvang» meg nesten til å spise og satt lenge å pratet med meg, uten at jeg helt klarte å komme ut av det. Etter en stund spurte en av de små henne om vi kunne spille et terningsspill som heter 10 000. Det er ikke for inviklet og de små synes det er morsomt. Det hjalp. Men da det ble tid for fysisk aktivitet kl 14, var de små for mye tilstedet til at jeg klarte å delta.

På grunn av ryggen har jeg fått lov å sykle istedenfor å gå tur. Men de små synes sykkelen er veldig stor og vanskelig å sykle på. Dermed går det ikke å sykle når de er for langt fremme. Så idag gikk jeg/vi bare rundt huset, ut hageinngangen og inn døren som er i bakgården. Da har man ihvertfall prøvd.

Nå er det snart middag og etter det skal jeg ha samtale med snakkedame M. Jeg satt igårkveld og fylte ut en drøss med skjema, slik man gjør når man blir innlagt og på nytt igjen når det nærmer seg utskrivelse. De skal vi gå igjennom i ettermiddag, slik at det har blitt gjort. Jeg vet ikke helt om hodet er på plass nok til en slik samtale, men man får se.

Resten av uken blir nok ganske innholdsrik, men kontakt C er på kurs til på torsdag, noe de små synes er veldig dumt. Alt er tryggere når hun er her! Men de dagene går nok fort. Jeg føler nemlig at dagene bare flyr avgårde her oppe. Men fortsatt er det tid igjen. Jeg skal ta vare på dem, og få ut av dem det jeg kan.

Ha en fin uke!